Åå dette sitatet kan jeg så relatere til! Har vært mye smerte i min oppvekst, men den dag i dag, velger jeg å se på det som en gave. Jeg hadde onde tanker som sa at dersom vonde ting skjedde meg, var det fordi jeg ble straffet. Jeg skjønner jo nå at jeg var den som straffet meg selv. Så i det siste halv året har jeg snudd på det og faktisk sett på det som erfaringer, hvor jeg ser på hvordan reagerer jeg og hvordan handler jeg i en vanskelig situasjon? Hvordan kan jeg prøve å tenke annerledes til neste gang? Hva ble resultatet? Prøvde jeg å sette meg i offerrollen? Hva skjedde etterpå? Fikk det positive hendelser etterpå? Hva om det ikke skjedde?
Altså slike refleksjoner jeg kan gjøre, istede for å tenke «stakkar meg». Før var jeg ute etter å ha det vondt. Konstant. Jeg kjente ikke til noe annet. Hva var glede? Hva var å ha det bra? Hva var engasjement? Hva var å stole på, tillit? Det var masse følelser som ble satt i sving, som jeg ikke viste hva var engang. Så det var lenge skremmende for meg å skulle ha det bra, leve i nuet og ta vare på meg selv. Det har vært en utrolig krevende prosess, og kommer alltid til å være det. Trening, trening og atter trening er det som skal til! Ærlighet, openhet og villighet er nøkkelordene..
Ved hjelp av tolvtrinns gruppene, Naranon og NA, mor og far, søster, har jeg fått lære dette. Jeg ser mange skriver i bøker dette om du må (som jeg har nevnt tidligere): du må sette grenser, du må si hva du mener, du må tilgi, ja osv – listen er nødvendig. Fortvil ikke! Dette er ikke lett, og det er en lang prosess! Det er mye forarbeid før en kan i det hele tatt tenke på å gjøre disse må-ene. En person som har levd hele sitt liv i rusavhengige hjem, prega av alkoholisme og narkotika, har neppe disse evnene. For i all verden kan de lære det fra? De viktigste rollemodellene i livet dems er mennesker som er rusa.
Noe som jeg har mange ganger har tatt for gitt. Da pappa var rusfri, trodde jeg – nå er alt bra! Nå kan vi alt, liksom. Laaangt i fra. Det var her prosessen begynte, oppdage selvet. Jeg viste ikke hva farger jeg likte, hvilken rett som var min favoritt, hvilken musikksmak jeg hadde – jeg viste knapt hvilken øyenfarge jeg hadde. Men jeg viste jeg hadde en søster jeg måtte passe på. Jeg viste jeg hadde en far som ikke var helt frisk. Jeg viste jeg ikke kunne stole på noen. Jeg viste jeg ikke kunne føle. Jeg viste alt om betydningsfulle andre. Jeg kunne heller ikke prate med mennesker, jeg var ikke god på relasjoner. Ante ikke hvordan det gjordes. Jeg trodde bare relasjoner var til for å skade deg eller for din fordel.
Heldigvis er det ikke slik lenger. Jeg kom i en gruppe hvor jeg fikk mye sosialtrening, trente på å prate om vanskelig ting og hvordan uttrykke mine følelser. Dette øvde jeg på innad i gruppa, og etterhvert ble det flyttet ut i virkeligheten. Det er klart ikke like trygt, så en måtte hele tiden tenke at en kan ikke forutse hva som kan skje, og hvilke reaksjoner en kan få – ALDRI. Så Naranon eller Alanon gruppe er virkelig til å anbefale, det utfordrer deg på de områdene du trenger trening og styrker deg. Vanvittig følelse 🙂
Fikk noen flere bilder fra Lekeland i Alta i helga, vil bare dele noen av di 🙂
Bilde nr 1: Malestand! (Meg med brillene. Digger de!) Bilde nr 2: Meg som maler. Bilde nr 3: Bilde av meg og innspillingscrewet.
Aaah. Uforglemmelig helg altså. WOW POW!
God huske regel som har hjulpet meg: Ta en dag om gangen, se hva jeg har klart istede på «alt det jeg ikke får til» og gi meg en klapp på skulderen og alle problemer kan ikke løses på en dag! Deilig å vite. 🙂
#ROL
Ungjente om: Et liv med far som rusavhengig 