When everything seems hopeless..

Jeg vet aldri hvordan jeg skal starte et innlegg! De første ordene er faktisk de vanskligste.. Mange ganger skriver jeg hei!, tenker jeg «neeei» det blir for dumt. Å den hjernen noen ganger altså, alt for komplisert. Keep it simple, liksom! 😉

Så poenget med dette innlegget er et dikt. Jeg så i en gammel notatbok igår, og kom over et dikt jeg skrev da jeg hadde en isolasjonsperiode i vinter. Når jeg leste de nå, så syns jeg faktisk det var utrolig bra! Det er litt kult, for vanligvis når jeg skriver dikt eller noe lignende, så er jeg superkritisk å liker det ikke uansett. Men nå er det lenge siden jeg har lest det, så tenkte å publisere det her 🙂

«Frykten for livet

Tar det aldri slutt?

Makten fra de ropende løvetann i krystallklart vann.

Stormens pust mot den rystende hjertebank.

 

Skal det aldri starte?

Halvveis i sauna; halvveis i igloen.

Dampen skyver skilpadden over fjellet, mens

frosten evakuerte sin del av turnhallen.

kan man hvis man vil? Virkelig?

 

Er det noe som kalles en start og en slutt?

«Du stoppet meg midt i prosessen», sier han,

Båret av løvbladet som forlot sin stamme for å tjene andre.

Pelsen varmet, vannet fuktet og fugelen matet.

Fest setebeltet, frykten for livet er igang.

Er du klar?»

#ROL

 

That Crazy Little Thing Called Life!

God morgen til dere alle, hvordan går det..? Hvordan har du det?

Det er et spørsmål som alltid har vært vanskelig å svare på. Spesielt ærlig. Å hvem man sier hva til og hvor mye man skal si? Det er ganger jeg har ekspremitert med å si at nei det går ikke bra, så har det komt en del reaksjoner, blandet av ubehag og utilpass og trøstebehov. Jeg husker engang da jeg var rundt 13/14 år så var vi mange barn i bakgården vår og hoppet på trampolinen vår. Ved siden av trampolinen var det et kjempestort berg, og vi hadde ikke netting rundt (kjempetrygdt!), og her slo jeg meg og forstuet foten. Som jeg tenker at mange vet gjør vondt. Så spør en venninne meg om det går bra, og hun er like gammel som meg, og jeg svarer: «nei!» Så svarer hun tilbake: «du skal jo si at det går bra når folk spør deg!» Allerede i tidlig alder vet vi at vi skal holde fasaden.. Samtidig som spørsmålet er utrolig viktig, noen ganger livsviktig. Jeg vet at det er mange medavhengige som tenker, det var aldri noen som spurte hvordan JEG hadde det – fordi den rusavhengige tok hele plassen og oppmerksomheten. Så glem aldri å spør og frykt ikke!

Det som også ofte skjer hos meg, selv om jeg kanskje bare svarer: «jaja, det går bra», så får jeg kjenne på hvordan jeg har det uten at det trenger nødvendigvis å bli sagt. Jeg vet ikke om det er mange som opplever det, men følelsene kan noen ganger være overvelmene. De kan være vanskelig å takle og skulle sette ord på. Spesielt når jeg ikke har hatt hele mitt liv og oppveskt å skulle lære å takle følelseslivet. Det er noe som jeg begynner å lære den dag idag. Det å kjenne etter, hva magefølelsen sier, hvilke følelser som kommer opp, skille mellom angst, glede, kjærlighet, glede, sorg og alle disse grunnfølelsene. De kan være så vannvittig sterke og intense! Den verste følelsen er av min egen stemme som skal straffe meg selv. Jeg har hele mitt liv strevd etter perfeksjon, så når jeg gjør en feil så er det verdens undergang. Så jeg må heletiden minne meg på – jeg er bare et menneske, vi gjør feil som er helt naturlig og jeg er go’ nok. Et uttrykk som jeg har hørt mye de siste årene, man er ikke så stygg med andre som man er med seg selv – å det stemmer! Forestill deg at de tankene som du har om deg selv, de skulle du sagt til noen andre? Det setter lit perspektiv på tingene.. Så å skal ha et tanke- og følelsesliv hvor livet er uten drama, kaos, tragedier og katastrofer er også en utfordring, for jeg har alltid levd under storm og vært beret. Det å at jeg har det bra og har det bra med meg selv er en ny opplevelse, som har vært en utrolig prosess å komme hit, å enda jobber jeg med det. Det skal jeg nok resten av mitt liv!

Så fikk jeg delt noen tanker om følelseslivet, pju! Jeg vil gjerne gi en liten anbefaling til slutt her, det er en bok om heter

Flodhesten I Dagligstuen – Tommy Hellsten

Den handler om medavhengighet og om det å annerkjenne vårt indre barn. Den er veldig godt skrevet, enkelt å forstå og man ser at forfatteren er erfaren. Å det er ekstremt viktig, for at de som skriver om dette tema, kan forstå hva det dreier seg om. Så absolutt til å anbefale!

Its okey to be not okey.

#ROL

«Noen barn må leve med spott, svik og slag..»

Deler en helt fantastisk sang. Den her mann er helt genial somklarer å setter ord på hvordan barnas hverdag kan være. Den er også veldig trist, samtidig som den er sann og god på mange måter. Den traff iallefall godt hos meg! tror det er mange av oss som kan kjenne seg igjen idenne her..

Alle kommer hjemmefra – Louis Jacoby

(Jeg fant ikke tekstene hans på nett, men teksten står på youtube videoen hans..)

Sangen kommer fra albumet hans, puslespill. Fantastisk, sier jeg bare. Tekstene hans tilsier at han har vært igjennom noe heftige ting, altså!

Takker min mor, som gjorde meg til kjenne med sangen! 🙂

#ROL

Blanke ark og tegnestifter til.

Nå er det faktisk et år siden jeg blogget på denne bloggen! Jeg har fått flere forespørsler om å starte den opp igjen, og jeg har vært innom å følt med om det er noen som leser den. Når jeg var innom den idag, så har det vært 130 lesere bare på tre dager! Å det er enda etter et år siden jeg postet noe! Det gir meg motivasjon, håp og mot til å fortsette – noe som tyder på at det er behov for en slik type blogg og det er også givende for meg å skrive ting ned. Å kunne dele med et større publikum å nå ut til de som har noe av de samme opplevelsene, er utrolig stor verdi for meg. Så jeg starter den opp igjen, og skal finpusse den. Jeg har allerede skiftet theme på den, jeg var veldig fornøyd med det nye utseende.

Ja, et år er gått siden sist… Tenke kanskje det kunne vært fint å tatt en liten oppdatering, fort å gale, som en start på bloggingen 🙂 Jeg kommer også til å legge ut informasjon om ulike pårørende/medavhengige grupper, instutisjoner og lavtarskel tilbud som er rundt om i landet – også egne erfaringer og hvilke typer hjelp jeg har brukt på min vei. Jeg har også tegnet og skrevet en del som også kommer til å havne på bloggen. Teging har vært en uttryksform for meg, hvor jeg ikke finner ord. 🙂 So lets go:

1. praksis i Danmark, Aarhus – rus & psykriatri

– Jeg var et semester i Danmark i mitt studie, hvor jeg studerer til å bli sosionom. Jeg har skrevet en blogg om det hvor du kan få et lite inntrykk av hvordan jeg hadde det der: http://livetogdanmark.wordpress.com/

2. Etter endt praksis i Des 2013,

– Reiste hjem for juleferien og var sammen med familie. Det var en veldig fin ferie, men jeg bar på en del sinne, som jeg heldigvis fikk gidd litt trykk for. Jeg har alltid vært så redd og usikker på å skulle uttrykke meg selv, mine følelser og si hva jeg mener som har gjort at begere har bare blitt sprekk fullt. Dropen rant over, og fikk tømt meg litt da. Følte meg utrolig lett, selvom om måten det kom ut på var ganske komisk, men følelsene kom!

3. Tilbake til skolebenken, jan 2014,

– Så dro jeg tilbake til Finnmark for å starte studie opp igjen. Jeg besto praksisoppholdet og praksis innlevering. Det her semesteret var sløvt. Jeg var mye isolert og holdt meg for meg selv. Hovedsaklig fordi en den gamle ting kom opp igjen fra fortiden og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av det. Det var mye frustrasjon, tok ikke kontakt med mennesker og satte en stopper for mine følelser. Også i denne perioden startet vi opp en gruppe for pårørende – som jeg kommer til å gi mer info om.

4. Sommeren i Finnmark & Tromsø, juni 2014,

-Jeg bestemte meg for å bli værende i Finnmark i sommeren 2014. Så jeg arbeidet to jobber for å tjene penger og få dagene til å gå. Her var det ting som skjedde som jeg ikke ønsker å si for mye om, ting som jeg trengte for å se meg sjøl (man lærer som regel den harde veien…) og som senere skulle løfte meg opp. I en litt tung periode, dro jeg sammen med et par stykker til Tromsø for å være med på Anonyme Narkomane sitt konvent, hvor man møter rusfrie mennesker. Det var helt magisk, jeg var helt trygg på meg sjøl der og den helga redda livet mitt. Når jeg ser tilbake, så vet jeg ikke hvor jeg hadde vært nå viss det ikke hadde vært for det fellesskapet, med de fantastiske menneskene. (!!)

5. Hjemreise, vestlandet sommeren 2014

– Så midt i sommerferien tok jeg ferie og reiste hjem til min familie. Det er den beste ferien jeg noensinne har hatt. Jeg fikk så utrolig mye av å være hjemme, masse kjærlighet, håp, styrke og mot. Mot til å fortsette å leve livet og ta ansvar for eget liv! Jeg er så vildt takknemelig for livet jeg har fått.. Jeg unner ingen en oppvekst med rusmisbruk i familie, men det er faktisk en av de største gavene jeg har fått – hvor mange kan si de har en far som er rusfri og mor som også har jobba med sitt og få en slags «nye» foreldre da! Det er ikke mange som er like heldig som meg. Jeg hadde faktisk ikke klart meg så godt som jeg gjør nå, uten deres harde arbeid og jobbing med seg selv. Vi var også en uke i Kristiansand på nok et Anonyme Narkomane konvent.. (Tenker å ha et blogg innlegg om det) Kjærlighet finns! ❤ I promise 😉

6. Nok en studie start, siste året av bacheloren 2014/15

– Så dro jeg til Finnmark igjen, som var utfordrene, men utfordringer krever ansvar av meg og det vokser jeg bare av! Så jeg er egentlig utrolig takknemlig for de utfordringene jeg får og man får ikke mer en man takler sies det. True, true =) Jeg begynte å jobbe igjen for fullt før skolestart. Nå er det på ‘ann igjen med skole, og tema vi har startet med er rus og forebyggende arbeid. Hva kan vel ikke være mer spennende enn det 😉

Avsluttende kommentar på oppsummering:

Så ser jeg at det ble ikke en så alt for kort oppsummering likevel, men det var litt vanskelig å skulle oppsummere et år 😉 men det kommer mere, men kan ikke love innlegg hverdag – hverdagen er ganske hektisk med skole, jobb og frivillig arbeid osv, men skal prøve å ha et fast innlegg hver uke – som jeg tenker kan egentlig være hver onsdag. OG viss du/dere har noen spørsmål til meg, er det bare til å stille i kommentarfeltet eller på mail som står på kontakt info.

Ta vare på deg selv enn så lenge – å husk du er go’ nok!

#ROL

 

Reiseblogg

Om to uker drar jeg allerede til Danmark! Så jeg har opprettet en blogg, hvor jeg skal prøve så godt jeg kan å holde oppdatert 🙂 Følg med! http://www.livetogdanmark.wordpress.com 😀
Wish me luck, and pray for me!

#ROL

Tilhørighet

Tohej på dej! 🙂 Da jeg planlagte å lage et innlegg på bloggen, tenkte jeg på ordet «tilhørighet», så jeg skal vist skrive om det.. NB!: Jeg tar gjerne i mot forslag til tema, det kan sendes inn på mail (medavhengig.blogg@gmail.com) eller på kommentarfeltet. 

Dansen

Når jeg hører ordet tilhørighet, tenker jeg på en gruppe mennesker og plasser. Føle seg hjemme og at en passer inn. Noe som jeg ikke gjorde noen gang i mitt til. Til nå. Jeg følte jeg var så annerledes, og ikke passet inn noen plass. Jeg ble mobbet på skolen hverdag og det var kaos hjemme. Hvor i all verden skulle jeg finne tilhørighet? Jeg stolte ikke på noen, til og med ikke meg selv. Selv opp i alt kaoset i livet, så hadde jeg plasser jeg trivdes, som danseskolen jeg gikk på. Jeg hadde aldri overlevd uten! Takk Gud, for at jeg deltok i noe. At jeg gjorde noe for meg selv, og at jeg tilbrake tid hvor det handlet om meg. Da jeg danste, var jeg i min egen verden og problemene var borte. For en time. Det var frihet for meg da.

Barneskole-ungdoms venninne

Jeg må også nevne at jeg hadde ei venninne som tok godt vare på meg, som viste seg å ha en far som drakk også (like barn, leker best). Den dag idag er jeg evig takknemlig for at hun holdt ut med meg.

Nepalesere

Første gang jeg faktisk følte tilhørighet, følte tillit og lojalitet var da jeg traff mine venner fra Nepal. De flyttet til bygda hvor jeg bodde, og de var som gudsgave sent til meg. De ble mitt andre hjem, og jeg var hos dem nesten hverdag. Jeg lærte uendelig mye av dem, og lærte mye om meg selv. Da var jeg 17 år når jeg traff dem, og har fortsatt tette bånd til dem den dag idag (jeg er 22 idag), og kjenner på så utrolig takknemlighet for at vi fant hverandre ❤ De åpnet døra til verden for meg!

Naranon og Sisa kulturssenter

Andre tilhørigheter jeg opplevde senere, var da jeg entret mitt første Naranon møte (NA’s familie grupper 12-trinnsprogram) hvor jeg traff likesinnede mennesker som meg, forsto meg og viste hvordan det var å være pårørende til rusavhengig. De var en helt unik følelse, jeg kunne legge ut om hva som helst – det var alltid noen som kjente seg igjen, og noen som følte det samme. UNIKT. Det er snart to årsiden nå. Her lærte jeg å bli menneske igjen, og å ta ansvar i eget liv.

Da jeg flyttet til Finnmark, oppdaget jeg kulturssenteret Sisa. Her begynte jeg på en dramagruppe, hvor de opptrådde musikk, dans og drama. Jeg viste min dansing for første gang til noen, og glidde rett inn i miljøet der. Jeg følte meg så trygg og velkommen der, og følte sterk tilhørighet. Hvor jeg var meg selv, tok ansvar, oppdaget sider v meg selv, fikk venner og lærte om tillit. Jeg er heldig.

Lærdom

Så jeg har lært viktigheten av å ta vare på seg selv og gjøre ting man liker – selv i kriser. Jeg er verdt det, jeg er verdt å bruke tid på og bli kjent med meg selv. Jeg tror akkurat da det er krise i en familie, at det er ekstra viktig å ta vare på en selv. Jeg fortjener det. Jeg lærte også å åpne øynene og se rundt meg. Se at det er faktisk mennesker rundt meg som bryr seg, og at jeg ikke må utelate dem.

Som sakt tidligere, jeg har ikke penger, men jeg er alikevel rik.

#ROL

We are not perfect

«Vi er så lykkelige som vi bestemmer oss for å være» – Abraham Lincon

Dagen i dag

Ingen er perfekt. Faktisk INGEN, og godt er det. Mesten hele mitt liv så har jeg strevet etter akkurat dette. Når jeg enda var langt i fra å være perfekt. Jeg hadde skyhøye forventninger til meg selv som var helt urealistiske å oppnå. Så når jeg ikke klarte det, så ble jeg skuffet. Jeg skuffet meg selv. Jeg ville jo se bra ut. Se bra ut for familien, folkene rundt, skole – for å holde fasaden. Når det egentlig var kaos. Idag lærer jeg å senke kravene til meg selv og mine medmennesker, og sette realistiske mål. Å huske å se på de små skrittene og tingene jeg klarer – da opplever jeg oftere mestring. Og dersom jeg ikke klarer de tingene jeg har satt meg, så er det helt greit. Gir slipp på det rakst, å prøver igjen en annen gang. Jeg kjenner på dette idag, for jeg ikke har hatt en helt topp dag. Jeg kan faktisk ikke være på topp hverdag. Å det minnes jeg stadig. Noen ganger er det helt greit å være nede. Det er helt mennesklig å føle seg nedfor. Derfor gjentar jeg ofte, du er god nok akkurat som du er. 🙂

Sommerfugler i magen:

Jeg har så sommerfugler i magen i forhold til flytting til Danmark!! Merker jeg har underbevist stress og angst. Spesielt om morgenen, når jeg egentlig vil kvile og sove litt lenger – nei, opp og streve med å rydde å ordne. Off, jeg må gi slipp! Jeg må leve i dag, og nyte de siste dagene jeg er i Norge «till the fullest.» Gleder meg også da, selvfølgelig. Gonna have the time of my life ❤ Også har jeg så mange fantastiske mennesker i livet mitt som støtter meg.. For en følelse!

Bading i Alta, med en utrolig god kompis.. Mai 2013

Gode venner fra Alta ❤ ❤

Skype med min kjære søster ❤ Som det sikkert blir mye av framover 🙂

Bare for i dag, skal jeg akseptere meg for den jeg er.

#ROL

Bragdøy NA konvent

Hiver inn ett innlegg til, fikk bilder fra pappa fra Kristiansand turen! 🙂 Men det blir bare noen, slik at en kan føle stemning og hygge, pågrunn av personlig anonymitet. Men håper dere liker det jeg legger ut, jeg syns i allefall det er veldig beskrivende bilder. Dette bilde er utforbi telt området vårt om kvelden.

Men først litt om Bragdøy;

Bragdøy er ei øy øst i Kristiansand, hvor konventet fant sted. Som nevnt tidligere så er dette en slags leir. Det er medlemmer fra NA og AA fra hele Norden som reiser hit, og de tar med seg sine familier. Jeg reiste med pappa, og noen felles venner og folk fra område vest i Norge. Det er tredje året jeg har reist hit nå, og det er like fantastisk hvergang. Det bare atmosfæren, kjærligheten, omsorgen og fellesskapet som er det. Det er mennesker som har levd i rusavhengighet, som har funnet veien til et bedre liv, noen helt i sin start av rusfri tid og noen med mange år. Det bare helt magisk å være der.

Itilfeller kunne jeg bare prate med hvem som helst om hva som helst. Jeg hadde flere tilfeller der jeg hadde dype samtaler med folk, uten å vite hva de het eller hvor de kom fra – vi delte noe og hadde noe til felles. Vilt.

Vi hadde også Naranon familiegruppe møter på Bragdøy, hvor vi satte opp to møter hverdag. Vi syns det er viktig å ta vare på familien som står rundt også og at de får hjelp, forståelse og trøst. Det var en helt ufattelig opplevelse. Det var så mange oppmøtende, både rusavhengige og medavhengige. Det viser at det var behov for det. Det var så mye inntrykk, følelser og tanker som satte igang da. På disse møtene deler for om seg selv, sin historie og opplevelser. Det er sterkt å høre på. Men det har gidd så utrolig mye! Utrolig mye styrke og håp – å det å vite at man er ikke alene. Det var ei jente der som nesten var helt identisk lik meg i historien. Det var skummelt. Akkurat som hun fortalte min historie. Er så takknemlig nå kjenner jeg! Å alle de flotte folkene jeg fikk treffe. Er ikke jeg heldig, så vet ikke jeg. Jeg har ikke penger, men likevel rik. 🙂

JEPS, ble mye, skulle ha skrevet så mye mer, men det hadde blitt VELDIG langt.. 🙂 Så legger ut noen bilder:

– Utsikt bak hvor telte stod

– Vi måtte ta båt over for å komme på øya, det har sin sjarm!

– Å vi hadde nydlig vær hele uka! Fikk virkelig solt oss 😉

Telt og kjøkken utforbi. Idyll! 😉

Haha, det ironiske uttrykket mitt. Pappa tok bilde av meg når jeg skrelte scampi, syns vel det var litt flaut, da. 😉

Pappa har fått med seg at jeg og min søster er veldig glad i Capri sonne, så han kjøper det til oss innimellom.. 🙂 Smågleder! 😀

#ROL

På tide å blogge igjen…

Tjohei!

Beklager for inaktivitet på bloggen min, siden jeg hadde eksamen har bare alt gått i ett! Tiden fyker, og det er travle dager. Det har også vært emosjonelt å komme hjem igjen til sommeren. Market at gamle handle og tenke mønster kom tilbake, som var utrolig slitsomt. Da jeg bodde i Finnmark, var jeg langt borte fra alt nært og kjært – noe som gjorde at jeg måtte stå på egne ben. Det har jeg hatt utrolig godt utbytte av, utviklet og vokst mye på! Jeg var min egen herre! Men så dro jeg hjem, og litt av «gamle jeg» dukket opp. Heldigvis har jeg mennesker rundt meg som jeg kan dele dette med, og arbeide med det. Så det slipper å være slik alltid.

Jeg har også vært i Kristiansand på et NA (anonyme narkomane) konvent. ca. 500 rusifrie mennesker, og min far med 7 år rusfritid. Hvis det er noen som lurer så er et konvent nesten det samme som leir, hvor de har møter hverdag, masse aktiviteter, grilling, bading – ja alt som hører til leir. Vi hadde strålende sol hverdag! Helt utrolig. Men det var så insane travelt, fikk ikke tatt noen bilder :’-(

Så neste stopp er Danmark. Jeg skal flytte der i August, og være i praksis gjennom studiet mitt sosialt arbeid. Kjenner på så utrolig mye følelser pågrunn av det!!! Jeg er livredd, nervøs, og syns det er skremmende – men jeg vet hvor utrolig mye jeg kommer til å vokse på det, utvikle meg selv og ikje minst bli bedre kjent med meg selv. Det kommer til å bli tøft, men nødvendig tøft. Det føles så riktig, for alt bare falt på plass med engang, jeg fikk leilighet, praksisplass, veilieder og god eksamenskarakter så kjapt. Helt sprøtt. Når jeg var i Kristiansand, traff jeg på to danskepar, som jeg nå har fått kontaktinfo fra og som gleder seg til jeg kommer! Utrolig betryggende å vite at det er noen der når jeg kommer. Deilig!

Så det var en «liten» oppdatering.. 🙂 Skal prøve å sette opp en reiseblogg også, for dere som vil følge meg i Danmark. Så kommer det litt bilder her:)

Solnedgang v/ molo i Alta

Svampebob, katten min :-*

Shadow, hunden til søsteren min!

More photos yet to come.. Remember, you are good enough!

#ROL

Eksamen nærmer seg

Hei godtfolk! Blir ikke blogging før om ca to uker, da er jeg ferdig med eksamen og har reist hjem til min hjem by! Da starter jeg på an igjen, men nå kjenne jeg på eksamen modus, så blir mest mulig konsentrasjon på den fremover. Ønsk meg lykke til, og be for meg de som vil det… 🙂

Jepp, gotta work hard for it!

#ROL